Det er september måned og det har vert noen dager med tørt vær. Elva har sunket ein del og det ser fortsatt ut til å være lite fisk på oppgang. Den lille elva har egentlig veldig få plasser hvor man kan fiske med stang, så det blir enten meitefiske, eller at man tar fiskene med håv, eller nevene.
Etter mange år med å måtte høre kjeftende rop fra min mor når hun oppdager at fryseren er full og hun nylig har bakt dobble oppskrifter på boller og annet godt, så har eg endelig fått overtalt henne om å være med og se hvor all fisken kommer ifra. Vi spaserer langs min barndoms elv, og eg peker på den ene fisken etter den andre. Der ligger ein halvkilos sjøørret, og under den steinen ligger ein kilos fisk. Stakkar, hun ser ingen av fiskene eg peker på, bare steiner og sand. At den lille grå fasongen som stikker ut fra bak ein stein, eller den lille trekantede "steinen" som stikekr fram fra under den store der er litt av ein fisk, klarer hun ikkje å se. Etter ca ein haltimes vandring er helt overbevist at eg driver med henne. Her er de eneste fiskene hun har sett vert noen yngel som har pilt opp eller nedstrøms som svarte små skygger på bunnen. Selve fisken har hun ikkje sett p.g.a. kamuflasjen til fisken. Til slutt går eg bort til ein stein hvor eg veit der står ein stor fisk.
Se her, no skal du få se at der virkelig er fisk her.
Eg lurer hånda forsiktig ned under kanten på den store steinen eg sitter på knærne på. Fører forsiktig hånda framover, under buken på fisken. Når eg er komt midt under buken på fisken begynner eg å stryke den forsiktig fram til like bak gjellene og bak igjen til omtrent midt på buken. I førstninga er fisken litt nervøs og truer med å stikke avgårde, men etter hvert roer den seg ned.
Når den er blitt helt avslappet begynner eg forsiktig å lure den andre hånden på plass, for så å løfte fisken forsiktig opp av vannet. I det ryggfinnen bryter vannoverflata tar eg ett raskt tak og slenger fisken på land.
Min mor står der bare og gaper. Hun hadde ikkje sett fisken i heletatt før den plutselig låg og sprelte ved føttene hennes. Opprinnelig var tanken å slippe tilbake fisken, siden den var godt over 3 kg, men når vi ser at dette er ein oppdrettslaks og ikkje ein sjøørret, tar vi fisken med oss. Vi skal ikkje ha laks som graver opp gytegropene til sjøørretten, og ikkje vil vi ha hybrider mellom laks og ørret her heller.
Ved seinere veiing viser fisken seg å være ein plass mellom 3,5 og 4 kg. desverre hadde vi ikkje meir nøyaktig vekt enn det.
Å kile ørret: Denne fiskemetoden er kansje noe av det mest sportslige som finnes da man skal fysisk lure seg innpå fisken, og faktisk få den til å la seg ta på den. Denne fiskeformen er kansje ikkje så kjend i Norge, men var veldig vanlig i England for 200 år siden. På den tiden var det kun de engelske lordene som hadde lov å fiske i elvene. Ble man tatt for tjuvfiske ventet det fengselsstraff og det som verre var. Derfor var det mange som prøvde seg med denne metoden. ble man oppdaget, så hadde man heller ingen fiskeutstyr på seg som kunne brukes som bevis for at man hadde tjuvfisket. Om man ikkje ble tatt med levende fisk i hånden da.....
Det varte ikkje lenge før metoden ble oppdaget, og dømt forbudt i England. Om der er noen som betviler at å kile fisk er mulig, så kan de gjerne lese litt om fiskemetoden i Wikipedia.
http://en.wikipedia.org/wiki/Trout_tickling Det er fult ut mulig å prøve denne teknikken her til lands, men det krever de rette forholdene for å komme til fisken på denne måten. Det beste er små elver og bekker med overhengende bredde, eller med store flate steiner som fisken gjemmer seg under. Er elva for stor vil fisken holde seg nede i de dype hølene hvor man naturligvis ikkje rekker å nå den.
